Nabolagspilleren

Kanskje sitter han hjemme i sjette etasje i «arkitektblokka», en av høyblokkene på Enerhaugen, med et glass vin og skuer ut over byen. Der nede, i kveldssola, stråler Clemenskvartalet med sine taktile fasadespill og klassiske kvartalstruktur; en fargerik kontrast til Vannkunsten, Munch og danskebåten. Kanskje lener arkitekten seg tilfreds tilbake og tenker: Det der ble bra.

👉 Tekst og bilde: Ole Petter Nyhaug

— Jeg er aller mest fornøyd med helheten, sier Jonny Klokk, ansvarlig arkitekt for Clemenskvartalet og partner i Mad arkitekter, med et navn som hadde kledd en rufsete politietterforsker i en krimroman fra Oslos underverden.

Vi møtes ved peisen i baren på Lut/Laget for en prat om hvordan og hvorfor Clemenskvartalet ble som det ble. Jeg merker straks at han elsker å prate om, tenke på og drive med arkitektur og nabolagsutvikling. «Nabolag» som begrep og tankesett dukker i det hele tatt stadig opp i samtalen. En slags rød tråd. 

På Lut/Laget: Jonny Klokk gleder seg over at Clemenskvartalet fylles med liv.

Inspirert av Gamle Oslo

— Vi ønsket å skape et nabolag med byliv, restauranter, butikker, treningssenter, og en byhage hvor barn kan leke og naboer møtes i hverdagen på vei inn og ut av oppgangene. 

Han blir glad for å se og høre at slik har det også blitt, langt på vei. 

Jonny poengterer at byggene i Bjørvika har ulike roller og utforminger, og inngår i en overordnet plan for området. Munch, Operaen og Barcode er signalbygg og arbeidsplasser. Vannkunstens punkthus trekker fjorden inn og gir rom for intime kriker og kroker som kan utforskes. Clemenskvartalet og Mariakvartalet, tilbaketrukket fra fjordkanten og de travleste områdene, er nabolagskvartaler med rom for lokal handel og tjenester langs Rostockgata.

Dialekta - og et direkte spørsmål fra meg - avslører en oppvekst i rotnorske Sykkylven, møbelbygda utenfor Ålesund. Likevel er det noe urbant og sivilisert europeisk over Jonny Klokk. Jeg klarer ikke helt å forestille meg mannen på fjelltur med allværsjakke og ryggsekk mellom DNT-hytter (men jeg kan ta feil). 45-åringen bor selv i bydel Gamle Oslo («hallo, jeg heter Jonny, jeg kunne ikke bodd på vestkanten»), og nettopp det urbane og klassiske Oslo ble hovedinspirasjonen for Clemenskvartalet.

— Gammelt er fint, nytt er fint. Vi prøvde å lage noe som tar opp i seg begge deler. Et bygg som gir noe for enhver smak. Kommunen var veldig positiv til planene hele veien. 

Prosessen startet i 2013, ti år før innflytting, da OSU tildelte Mad oppdraget. Selve hovedgrepet, den klassiske kvartalsstrukturen, falt raskt på plass. Det samme gjorde idéen om varierte fasadematerialer, ulike høyder, og en fargepalett inspirert av klassiske bygårder i Gamle Oslo.

---

Se bilder av Clemenskvartalets arkitektur

---

En moderne klassisk bygård

— Det bygges ikke kvartaler lenger, det meste er punkthus eller lameller (arkitektspråk for blokker). Lameller er enklere å tegne og gir bedre utnyttelse av plassen. Men kvartaler skaper nabolag: Utadvendte fasader med butikker og serveringssteder mot gaten, og rause halvprivate indre gårdsrom hvor man har lyst til å oppholde seg. I tillegg skjermer kvartaler bedre mot støy fra omgivelsene.

Mange er kritiske til moderne arkitektur, men selv Arkitekturopprøret var moderat positive til Clemenskvartalet. Jonny var på Oslo Urban week nylig, og hørte Oslopolikeren Haakon Riekeles (Venstre) bruke Clemenskvartalet som eksempel på prosjekter de ønsker flere av.

I det hele tatt inneholder Clemenskvartalet mange referanser til klassisk bybebyggelse. «Kobberbygget» (oppgang 94) har bueganger ut mot gaten. Andre fasader er utført i murpuss og teglstein, tradisjonelle bygårdsmaterialer. Næringslokalene langs Rostockgata er markert med sokler i stein som kontrast til boligetasjene over, et klassisk grep i europeiske byer.

Varierte høyder er et annet viktig grep Jonny er glad for at de valgte. Nedsenkede takterrasser gir utsyn og lysinnslipp på kryss og tvers i kvartalet.

— De nedsenkede takterrassene slipper sola inn i byhagen, og til balkongene som vender inn mot byhagen. Samtidig gir de utsikt mot byen, fjorden og de grønne åsene rundt oss. 

Lagarbeid: Et komplekst bygg som vårt krever felles innsats fra mange.

Lagarbeid og smilende balkonger

Til tross for at det er flere år og prosjekter siden Clemenskvartalet utgjorde hverdagen hans, kunne Jonny, da jeg fortalte hvilken leilighet jeg selv bor i, fortelle en historie om tanken rundt festestagene (!) på balkongen min. Nerdete sært. Detaljene sitter altså fortsatt.

Nettopp detaljer og praktisk og teknisk problemløsning er det nemlig mye av når man tegner et stort og komplekst bygg som vårt. Altfor mye for én person. Jonny er opptatt av at Clemenskvartalet, som alle Mad’s prosjekter, er lagarbeid.

— Mange har et bilde av en visjonær arkitekt som alene skaper vakre og viktige bygg. Slik er det ikke, i hvert fall ikke hos oss. Vi var et team på 5-7 personer som jobbet mer eller mindre fast med Clemenskvartalet, i tillegg til flere kolleger og samarbeidspartnere som var inne i prosjektets ulike faser.

Den viktigste partneren var naturligvis utbygger OSU, som Jonny gjerne skryter av. Kanskje ikke overraskende all den tid de var Mad’s oppdragsgiver, men likevel: 

— OSU er en raus utbygger som er over gjennomsnittet opptatt av kvalitet, og av at prosjektene skal gi noe tilbake til byen og nabolaget. Det skal være bærekraftig, også sosialt. 

Bjørvika har allerede mange kvalitetsbygg, men OSU og Mad ville tilføre noe nytt, litt mer lekent. Da Aftenposten først omtalte Clemenskvartalet i 2019, var overskriften «Nå kommer fargene til Bjørvika».

— Mye av det moderne bygges i grått, mens vi hentet inspirasjon fra byantikvarens klassiske Oslo-farger. Det rosa bygget speiler for eksempel samme farge på Havnelageret på motsatt side av Bjørvika.

Han er også humrende fornøyd med de lekne, buede balkongveggene som går igjen i flere av byggene i kvartalet.

— Balkongene smiler! Gøy for de som legger merke til det. Jeg har hørt flere kommentere balkongene når de ser mot kvartalet fra Middelalderparken.

Eksempel på smilende balkong :)

Heretter skal jeg tenke på balkongsmil hver gang jeg ser dem. Slikt blir man glad av. Også arkitekten blir glad når de får lov til å leke med detaljer.

— Du merker at OSU vil noe, og er villig til å investere i kvalitet i materialer og detaljer.

De «hemmelige» detaljene

Jonny har mange eksempler. Vi tar en runde rundt kvartalet mens han ivrig peker ut detaljer teamet har tenkt mye på, men som vi vanlige beboere sjelden legger merke til.

— I noen av fasadene bruker vi teglstegn som stikker ut for å skape liv. Vi måtte finne ut hvor langt de kunne stikke ut for å gi skyggespill, samtidig som det ikke skal være mulig å klatre på dem.

Vi rusler videre, og ser opp på det lave hvite bygget over inngangen til Meny (oppgang 96).

— Legg merke til strukturen i fasaden ved de inntrukne vindusrammene. Det skaper liv og skyggespill når lyset treffer.

Og helt riktig: Murpussen har struktur jeg ikke har lagt merke til. Både ut mot gata og inn mot byhagen. Vanlige folk går rundt med blikket rettet fremover i øyenhøyde når vi beveger oss i hverdagen. Vi registrerer én etasje, eller to. Jonny påstår det finnes forskning som viser at arkitekters synsfelt er bredere; de ser flere etasjer opp. 

— Undersiden av balkongene legger ingen merke til, så de gjør man sjelden noe ut av. Men i Clemenskvartalet er det investert i å gjøre dem pene. 

Jeg kikker opp, studerer for første gang undersiden av balkongene, og det stemmer: Jevne og fine er de, dekket av plater, noe som visstnok ikke er vanlig.

Men alt med Clemenskvartalet kan da ikke ha blitt perfekt, spør jeg. Det må være noe du er misfornøyd med? Kompromisser dere motvillig måtte akseptere? Nei, det vil han ikke innrømme. Helheten er viktigst, og den ble som de tenkte.

— Det er alltid noen småting som bare vi ser, men de trenger ingen vite om. Vi lar det forbli sånn. 

Likevel, jeg pusher litt, og får dette:

— Jeg vet om en grønnfarge et sted som har feil sjattering. 

Han nekter å fortelle hvor. Det får bli opp til oss å finne ut.